En Helgen i Himmelen

I sin artikkel "A Saint in Heaven" skriver P. Thomas Crean om min helt i troen, nemlig Reginald Garrigou-Lagrange.

Garrigou-Lagrange var en dominikansk prest som virket fra begynnelsen av 1900-tallet, og frem til årene før det annet vatikankonsil. Han, kanskje sammen med Jacques Maritain, var den største drivkraften i den neo-thomistiske bevegelse.

Etter hans ordinasjon i 1902 fortsatte han filosofistudiene sine, og endte opp som professor både i Le Saulchoir, og senere ved Angelicum i Roma. Han skal ha vært en veldig god, klar, og sta lærer, gjennomsyret av den Aristotelisk-Thomistiske tradisjon. En gang i en av hans forelesninger brøt han ut, "Jeg kan lære bort Aristoteles i tre hundre år, og aldri bli lei!"

Han var også læreren til flere store senere Kirkelige personligheter, deriblant Karol Wojtyla, senere Pave Johannes Paulus II. I en av oppgavene til hans polske elevs skrev han at han, "Skriver mye, sier lite". Noe man kan kjenne seg igjen i hvis man har lest litt av hans verker!

I hans samtid ble han beryktet for sine uredde konfrontasjoner med de filosofer og teologer som han mente flørtet med modernisme. Et eksempel på dette er hans berømte artikkel "“La nouvelle théologie où va-t-elle?” der han tar et oppgjør med mange av hans samtidige. Hans motstandere kalte han "det salige thomstiske monster," for sin utrettelige kamp for å sette ut i praksis Leo XIII ønsker i hans encyclica "Aeterni Patris".

Han er også kjent for sine mange verker om det åndelige liv, spesielt "The Three Ages of the Interior Life," og "the Three Ways of the Interior Life". Thomas Crean skriver om hans "åndelige teologi":

"The other great theme of Reginald Garrigou-Lagrange's spiritual theology was the universality of God's call to the mystical life. He argued convincingly that while the more dramatic mystical phenomena such as visions and locutions are obviously reserved to a few, all the baptised are invited not just to a life of virtue, but to a life of close union with God in prayer. This union is in the most proper sense of the word mystical, since it is founded on the gifts of the Holy Ghost and on our sharing in God's own life by sanctifying grace. He went so far as to say that the transforming union as described by such saints as St John of the Cross and St Teresa of Avila was simply the full flowering of the grace of baptism. At the same time, Fr Garrigou's writings contain useful warnings against abusing this doctrine, for he often points out that any so-called mysticism not based on the practice of the virtues and on meditation on Christ and His Passion is an illusion."

Hans siste år led han under flere sykdommer, som han tok imot med stor ro, og tålmodighet. Den 15. februar 1964 døde han, på festen til den salige Henry Suso, en stor dominikansk mystiker.

Reginald Garrigou-Lagrange var på mange måter det ideelle dominikaner. Hele hans liv var sentrert rundt det å leve og preke Sannheten, og han nølte ikke med å si ifra hvis han så vranglære. En virkelig "Truth teller". Tross sine mange plikter som professor, oppga han aldri det mål å vokse i hellighet, og deltok fromt på alle tidebønner, rosenkransandaktene, og tilbragte lang tid i privat bønn. Som Maritain skrev ov den hellige prest:

"This great theologian, little versed in the things of the world, had an admirably candid heart, which God finally purified by a long and very painful physical trial, a cross of complete annihilation, which he had expected and had accepted in advance. I pray to him now with the saints in heaven."