Den uplettede unnfangelse og Thomismen

Det er sjeldent at den thomistiske tradisjon får mulighet til å innrømme feil, men når det kommer til den uplettede unnfangelse så er nok det en av de få anledningene.

Sikkert og visst var kanskje dette et av de mest tydelige skillene mellom den Thomistiske skolen hos dominikanerne og den fransiskanske skolen (selv om det var langt flere, mer grunnleggende forskjeller), og det var flere offentlige, mildt sagt opphetede diskusjoner om emnet.

Thomistene støttet seg til Thomas Aquinas, som de mente ikke støttet den uplettede unnfangelse. Grunnen til Thomas' tvil, ifølge thomistene, lå i at hvis Maria var unntatt arvesynden, så ville Hun ikke trenge Kristi forløsning. På St. Thomas sin tid, fantes det bevegelser som mente akkurat dette. Dette var (selvfølgelig) uholdbart, og St. Thomas konkluderte imot det i hans Summa. Ut ifra dette fortsatte Thomistene å argumentere imot den uplettede unnfangelse. (Om Thomas definitivt benektet den uplettede unnfangelse er usikkert, og heftig debattert i senere thomistiske kretser. I mine øyne så tror jeg han var usikker. Les mer i denne artikkelen)

Svaret på denne bekymringen fra thomistenes hold ble svart av fransiskanerbroderen (den salige) Johannes Duns Scotus.
P. Garrigou-Lagrange OP er så ærlig at han i sin bok "Mother of the Saviour" skriver at det er Scotus'"glory to have shown the supreme becomingness of this privilege in answer to the difficulties wich st. Thomas and many other theologians put forward." Lagrange fortsetter: "Duns Scotus answers this objection (som nevnt over) by refering to the idea of a redemption wich is preservative, not liberative "..." It is becoming that a perfect redeemer should make use of a sovereign mode of redemption, at least in regard to the person of His Mother who was to be associated more closely with Him than anyone else in the work of Salvation. But the Sovereign mode of redemption is not that which liberates from sin already contracted, but that wich preserves from all stain. Hence it was most becoming that the perfect Redeemer should, by His merits, preserve His Mother from original sin and all actual sin."

Den salige Johannes Duns Scotus ble fort kjent som den Uplettede Unnfangelses store forkjemper. Hans argumenter for læren var (sammen hans filosofi) var så subtile at han i ettertiden ble kjent som "doctor subtilis" av hans tilhengere (som lekthomist har jeg store reservasjoner ovenfor mye av Scotus' filosofiske prosjekt).

Det fortelles at på vei bort til en disputas ved universitetet i Paris, stoppet Duns Scotus opp ved en Mariastatue, og utbrøt til den, "tillat meg å lovprise deg, Hellige Jomfru! Gi meg styrke mot dine fiender!" Da våknet statuen til live og nikket smilende til broderen. En tegn på hjelp fra oven. Han gikk da oppmuntret videre til dusputasen, og det sies at han alene overbeviste hele det franske professoratet om Lærens sannhet.

Heldigvis er thomister mer interessert i sannhet, enn hvem som ytret den at Garrigou-Lagrange kan hevde at vi faktisk burde "consider it a point of honour to admit that their adversary was right in this matter."

Idag minner er minnedagen til forkjemperen for den uplettede unnfangelse, den salige Johannes Duns scotus.