Herrens hund

Fastetid med St. Thomas

2010-02-21T01:03:00.000-08:00

Trenger du noe å lese i fasten? Hvorfor ikke lese litt St. Thomas? Tørre og kjedelige teologiske utgreininger er ikke noe for deg? Nei, jeg klarer meg uten den ekstra mortifikasjon som det er å lese St. Thomas, sier du?

Vel, da kan jeg glede deg med det faktum at St. Thomas ikke bare er tørr analyse, han har faktisk (til sjokk for mange) også har en stor mengde åndelige tekster.

Faktisk har han skrevet en rekke korte meditasjoner for alle dagene i fastetiden. Du kan lese dem her. De er så korte at det ikke er noe problem å lese dem i tillegg til din andre fastelektyre.

Fordelen med å lese St. Thomas sine fastemeditasjoner er at du ikke bare leser St. Thomas, men du leser hele kirkehistorien med han. Konstant får vi referert til de store kirkefedre, læremestre, og helgener.

Som p. Garrigou-Lagrange skriver, "his (St. Thomas) guides throughout are the Fathers, greek and latin."

God lesning!

Det skal ikke mye til

2009-11-29T10:18:00.000-08:00

Lei av tomme og uinspirerende altere? Har du fått nok av å se Messeofferet bli feiret på et trebord?

Så gjør noe med det da vel! På youtube kan vi se hvor mye vi kan få, ved bare noen små (men kreative) foretak.

Inspirert? Det er iallfall jeg!

Kristen kunst

2009-11-18T07:19:00.000-08:00

Via the New liturgical movement, kan vi lese idag at Pave Benedict hadde et spesielt fokus på Kirkens kunst og arkitektur. Spennende lesning. Her er hans egen konklusjon:

My dear brothers and sisters,

I have been speaking in recent weeks about medieval theology, and would now like to turn my attention to how the Christian faith of the Middle Ages inspired some of the greatest works of art of all time: the cathedrals of Europe. Romanesque cathedrals are distinctive for their size and for introducing to churches beautiful sculpture, including the image of Christ as the Universal Judge and the Gate of Heaven. By entering through Him, as it were, the faithful enter a space and even a time different from everyday life, somewhere they can anticipate eternal life through their participation in the liturgy. Gradually, Gothic architecture replaced the Romanesque, adding height and luminosity to the previous style. The Gothic cathedral translates the aspirations of the soul into architectural lines, and is a synthesis between faith, art and beauty which still raises our hearts and minds to God today. When faith encounters art, in particular in the liturgy, a profound synthesis is created, making visible the Invisible, and the two great architectural styles of the Middle Ages demonstrate how beauty is a powerful means to draw us closer to the Mystery of God. May the Lord help us to rediscover that "way of beauty", surely one of the best ways to know and to love Almighty God.

Hør hør!

Albertus Magnus

2009-11-15T14:37:00.000-08:00

Idag minner vi den Hellige Albert den store, en av Kirkens mest betydningsfulle kirkelærerne, og læremesteren til den Hellige Thomas Aquinas. St. Thomas står i stor gjeld til St. Albert, og mye av tankegodset til han, lå i spirer hos St. Albert.

I sin ungdom viste St. Apesilbert seg å ha en særdeles stor intellektuell gave, og han utmerket seg spesielt i Jus, medisin og naturvitenskap. Faktisk fortsatte St. Albert å ha en stor interesse i de eksperimentelle vitenskaper hele sitt liv, og ble i 1941 utnevnt som skytshelgen for naturvitenskapsmenn.

Det fortelles allikevel at de mer høytsvevende vitenskaper var en stor utfordring for St. Albert, og på katolsk.no kan vi lese at det sies at han vurderte å rømme. Jeg siterer:

Det fortelles i en legende fra denne tiden at Albert ikke hadde båret den hvite ordensdrakten lenge da det ble klart for ham at han ikke kunne komme opp mot sine blendende dyktige medstudenter. Alt konkret som han kunne ta fra hverandre og studere, kunne han forstå, men de abstrakte vitenskaper lå for høyt for ham.

Han bestemte seg for å rømme fra alt og planla en avreise i det stille. Han satte omhyggelig en stige inntil muren og ventet på en anledning. Da han knelte ned for et siste Ave Maria før han skulle klatre over muren, viste Jomfru Maria seg for ham. Hun irettesatte ham mildt for at han hadde glemt henne – hvorfor hadde han ikke husket å be henne om det han ønsket? Deretter ga hun ham den intellektuelle gaven han så sterkt ønsket, og deretter forsvant hun.

En veldig interessant og oppbyggelig historie (jeg liker lite konnotasjonene knyttet til legende, det gir inntrykket av at historien er lite troverdig. Jeg ser ingen grunn til å betvile denne historien og vil heller tro på litt for mye enn litt for lite på slike ting) som viser oss hvor tett de tidlige dominikanere knyttet deres virke med den Hellige Jomfru. Dominikanerordenen var, og er fortsatt, i sin natur Mariansk.

Det er innføringen av det aristoteliske tankesett i den kristne filosofi og teologi som har betydd mest for ettertiden. Ved St. Albert ble grunnlaget for Thomas' teologiske system lagt.

Det er spennende å se at Hellige Alberts førsteinntrykk av den St. Thomas var dårlig. Faktisk anså Albert Thomas som en ganske svak, og lite aktiv student. Hvor feil kan en ta! Men Albert innså fort hans elevs begavelse da St. Thomas, meget subtilt, rettet en av medelevene hans. Den Hellige Albert utbrøt da at "dere kalte han den umælende sicilianske oksen, jeg sier dere, hans rauting snart bli hørt over hele verden".

De to ble senere gode venner, og etter St. Thomas' død, var St. Albert hans store forsvarer, og reiste land og strand for å forsvare hans verker. Faktisk var hans siste store opptreden en forsvarstale for den Hellige Thomas. Albert, på den tiden 71 år, reiste til universitetet i Paris fra Köln, til fots!

Den Hellige Albert fikk fort tilnavnet "den store". Både for hans enorme intellektuelle begavelser, men også fordi han la grunnlaget for Kirkens største doktor. The Catholic encyclopedia avslutter sin artikkel om Albert den store med disse ord:

He trained and directed a pupil who gave the world a concise, clear, and perfect scientific exposition and defence of Christian Doctrine; under God, therefore, we owe to Albertus Magnus the "Summa Theologica" of St. Thomas

Økumenikkens død

2009-11-11T04:58:00.000-08:00

I nettutgaven av vårt land idag kan vi lese at Kirkens nødhjelp delte ut kondomer i et stunt for å belyse hiv/aids-problematikken. I en vanhellig oppvisning kledde deltakerne seg ut som "et englekor i hvite kapper" og delte ut kondomer til folket, i et slag for å "bekjempe hiv/aids" epidemien. Atle Sommerfeldt, generalsekretær for Kirkens nødhjelp kommenterer at i "kristen tradisjon er engler budbærere om liv og fred, og i HIV/Aids-arbeidet er kondomer livsfremmende."

At en kirkelig organisasjon deler ut kondomer er skandaløst nok i seg selv, men når de gjør den frekkheten som å kle seg ut som engler, da har de virkelig krysset grensen.

Desverre skulle vi gjerne ha sagt at dette er noe som KN gjorde av egen galskap, men deres lære er i tråd med dnk, og støttes av flere av de "geistlige" i trossamfunnet. den nyvigslete dnk "biskop" i stavanger Erling Pettersen sa dette;

– Hvis dette vekker til ettertanke og innsats, så har KN oppnådd noe viktig. Skal vi få bekjempet epidemien, er bruk av kondomer en av flere viktige ting vi må jobbe med.

Dette viser bare hva jeg lenge har ment. Økumenikk med protestanter er blitt poengløst. Vår teologi og morallære er så langt ifra hverandre at det å jukse til en slags enhet med hverandre har blitt meningsløst, uærlig, og til skandale for de troende. Når den norske kirkes veldedige organisasjon gjør noe så skandaløst som å vise en slik vanhellighet ovenfor englene, kan vi ikke som gode katolikker overse det og fortsette med økumenisk "business as usual". Økumenikk skal gi oss autentisk enhet, ikke feel good "Im ok, youre ok" steming, som er det eneste økumenikk med dnk har gitt oss.

Det finnes faktisk noen grupper der vi kan drive ekte økumenikk og få til virkelig enhet (som tradisjonelle anglikanere og ortodokse), så la oss fokusere på disse, istedet for å lure oss selv til å tro at vi kan forenes med protestantene. For å parafrasere Pave Pius X, protestanter og modernister har vi ikke tid til.

Tonsuren

2009-11-10T06:30:00.000-08:00

Av de mange "små" tradisjonene som har forsvunnet de siste hundre årene, er tonsuren kanskje en av de flotteste. Et svært tydelig tegn på en persons konsekrasjon, og verdighet.

Tonsurens opphav er ikke helt sikker, men vi vet at det var vanlig allerede på 600-tallet, og det sies at tradisjonen stammer fra apostlenes tid (les Paulus hodebarbering i apg)

I den vestlige tradisjon var den vanligste formen den romerske tonsur, eller som den også blir kalt, den monastiske krone. Denne tonsuren etterlot en ring med hår rundt hodet i form av en krone (se bilde til venstre). Ringen er her et symbol for den prestlige verdighet (hvis du var ordinert) og for ens konsekrasjon til Gud ved å oppgi forgjengelige. Den Angeliske doktor forklarer:

It is becoming for those who apply themselves to the Divine ministry to be shaven or tonsured in the form of a crown by reason of the shape. Because a crown is the sign of royalty; and of perfection, since it is circular; and those who are appointed to theDivine service acquire a royal dignity and ought to be perfect in virtue. It is also becoming to them as it involves the hair being taken both from the higher part of the head by shaving, lest their mind be hindered by temporal occupations from contemplating Divine things, and from the lower part by clipping, lest their senses be entangled in temporal things.

Legbrødre skulle også bli gitt tonsuren fordi de også ga opp verden. "In like manner lay brothers have their hair cut because they renounce temporalities". Slik jeg har forstått, så fikk lekbrødrene fikk derimot en litt annerledes tonsur.

Idag er det får ordener og prestebrorskap som opprettholder tonsuren, men det er fortsatt noen. Jeg tror FSSP gir sine seminarister tonsur (men med en pinglete en spør du meg, biskopen klipper bare et par hårtuster i form av et kors), og man finner også noen benidiktinerkloster som tonsurerer sine brødre.

Så, dere ordinerte og religiøse brødre, kjenn deres verdighet. Bli tonsurert!

Den uplettede unnfangelse og Thomismen

2009-11-05T15:55:00.000-08:00

Det er sjeldent at den thomistiske tradisjon får mulighet til å innrømme feil, men når det kommer til den uplettede unnfangelse så er nok det en av de få anledningene.

Sikkert og visst var kanskje dette et av de mest tydelige skillene mellom den Thomistiske skolen hos dominikanerne og den fransiskanske skolen (selv om det var langt flere, mer grunnleggende forskjeller), og det var flere offentlige, mildt sagt opphetede diskusjoner om emnet.

Thomistene støttet seg til Thomas Aquinas, som de mente ikke støttet den uplettede unnfangelse. Grunnen til Thomas' tvil, ifølge thomistene, lå i at hvis Maria var unntatt arvesynden, så ville Hun ikke trenge Kristi forløsning. På St. Thomas sin tid, fantes det bevegelser som mente akkurat dette. Dette var (selvfølgelig) uholdbart, og St. Thomas konkluderte imot det i hans Summa. Ut ifra dette fortsatte Thomistene å argumentere imot den uplettede unnfangelse. (Om Thomas definitivt benektet den uplettede unnfangelse er usikkert, og heftig debattert i senere thomistiske kretser. I mine øyne så tror jeg han var usikker. Les mer i denne artikkelen)

Svaret på denne bekymringen fra thomistenes hold ble svart av fransiskanerbroderen (den salige) Johannes Duns Scotus.
P. Garrigou-Lagrange OP er så ærlig at han i sin bok "Mother of the Saviour" skriver at det er Scotus'"glory to have shown the supreme becomingness of this privilege in answer to the difficulties wich st. Thomas and many other theologians put forward." Lagrange fortsetter: "Duns Scotus answers this objection (som nevnt over) by refering to the idea of a redemption wich is preservative, not liberative "..." It is becoming that a perfect redeemer should make use of a sovereign mode of redemption, at least in regard to the person of His Mother who was to be associated more closely with Him than anyone else in the work of Salvation. But the Sovereign mode of redemption is not that which liberates from sin already contracted, but that wich preserves from all stain. Hence it was most becoming that the perfect Redeemer should, by His merits, preserve His Mother from original sin and all actual sin."

Den salige Johannes Duns Scotus ble fort kjent som den Uplettede Unnfangelses store forkjemper. Hans argumenter for læren var (sammen hans filosofi) var så subtile at han i ettertiden ble kjent som "doctor subtilis" av hans tilhengere (som lekthomist har jeg store reservasjoner ovenfor mye av Scotus' filosofiske prosjekt).

Det fortelles at på vei bort til en disputas ved universitetet i Paris, stoppet Duns Scotus opp ved en Mariastatue, og utbrøt til den, "tillat meg å lovprise deg, Hellige Jomfru! Gi meg styrke mot dine fiender!" Da våknet statuen til live og nikket smilende til broderen. En tegn på hjelp fra oven. Han gikk da oppmuntret videre til dusputasen, og det sies at han alene overbeviste hele det franske professoratet om Lærens sannhet.

Heldigvis er thomister mer interessert i sannhet, enn hvem som ytret den at Garrigou-Lagrange kan hevde at vi faktisk burde "consider it a point of honour to admit that their adversary was right in this matter."

Idag minner er minnedagen til forkjemperen for den uplettede unnfangelse, den salige Johannes Duns scotus.

Gledelige nyheter fra Oxford!

2009-10-31T05:02:00.000-07:00

Den dominikanske bloggen "godzdogz", melder om en gledelig nyhet.

Den 24. oktober arrangerte "the Latin Mass Society" en (kort) pilegrimsreise med prosesjon og høymesse i det gamle ritus. Dette har de gjort i noen år nå, men det som virkelig er gledelig med årets pilegrimsreise, er at både subdiakon, diakon og prest er alle dominikanere fra blackfriars, Oxford! Faktisk er Celebranten ingen andre enn den lokale prioren!

Nå, hadde de bare feiret den etter dominikanernes eget ritus ville dette virkelig være noe å glede seg over. Vi får håpe at det er også noe som vil komme i tiden fremover. Det er ikke helt utenkelig.

I artikkelen "the canonical status of the Dominican Rite" skriver P. Augustine Thompson at det (iallefall i teorien) ikke burde være noe problem for en dominikaner å feire Messen etter det Dominikanske ritus. Han referer her til et spørsmål til Ecclesia Dei kommisjonen om hvorvidt det Dominikanernes ritus også ble "frigjort" etter Summorum Pontificum. Her er svaret:

The generous provision made by Our Holy Father's Motu Proprio Summorum Pontificum of 7 July 2007 applies to the other Latin rites as well. . . . Therefore there is no difficulty from our side about priests of the Order of Preachers celebrating the Dominican Rite in use in 1962.

Er det urimelig å tro at dominikanerne i Europa (og kanskje spesielt i Norge) en gang i fremtiden vil regelmessig feire Messen etter det Dominikanske ritus? Jeg vet ikke, men vi kan jo håpe, og be.

Under finner du et kort utdrag fra Messen i blackfriars:

Flotte greier!

En Helgen i Himmelen

2009-10-12T14:56:00.000-07:00

I sin artikkel "A Saint in Heaven" skriver P. Thomas Crean om min helt i troen, nemlig Reginald Garrigou-Lagrange.

Garrigou-Lagrange var en dominikansk prest som virket fra begynnelsen av 1900-tallet, og frem til årene før det annet vatikankonsil. Han, kanskje sammen med Jacques Maritain, var den største drivkraften i den neo-thomistiske bevegelse.

Etter hans ordinasjon i 1902 fortsatte han filosofistudiene sine, og endte opp som professor både i Le Saulchoir, og senere ved Angelicum i Roma. Han skal ha vært en veldig god, klar, og sta lærer, gjennomsyret av den Aristotelisk-Thomistiske tradisjon. En gang i en av hans forelesninger brøt han ut, "Jeg kan lære bort Aristoteles i tre hundre år, og aldri bli lei!"

Han var også læreren til flere store senere Kirkelige personligheter, deriblant Karol Wojtyla, senere Pave Johannes Paulus II. I en av oppgavene til hans polske elevs skrev han at han, "Skriver mye, sier lite". Noe man kan kjenne seg igjen i hvis man har lest litt av hans verker!

I hans samtid ble han beryktet for sine uredde konfrontasjoner med de filosofer og teologer som han mente flørtet med modernisme. Et eksempel på dette er hans berømte artikkel "“La nouvelle théologie où va-t-elle?” der han tar et oppgjør med mange av hans samtidige. Hans motstandere kalte han "det salige thomstiske monster," for sin utrettelige kamp for å sette ut i praksis Leo XIII ønsker i hans encyclica "Aeterni Patris".

Han er også kjent for sine mange verker om det åndelige liv, spesielt "The Three Ages of the Interior Life," og "the Three Ways of the Interior Life". Thomas Crean skriver om hans "åndelige teologi":

"The other great theme of Reginald Garrigou-Lagrange's spiritual theology was the universality of God's call to the mystical life. He argued convincingly that while the more dramatic mystical phenomena such as visions and locutions are obviously reserved to a few, all the baptised are invited not just to a life of virtue, but to a life of close union with God in prayer. This union is in the most proper sense of the word mystical, since it is founded on the gifts of the Holy Ghost and on our sharing in God's own life by sanctifying grace. He went so far as to say that the transforming union as described by such saints as St John of the Cross and St Teresa of Avila was simply the full flowering of the grace of baptism. At the same time, Fr Garrigou's writings contain useful warnings against abusing this doctrine, for he often points out that any so-called mysticism not based on the practice of the virtues and on meditation on Christ and His Passion is an illusion."

Hans siste år led han under flere sykdommer, som han tok imot med stor ro, og tålmodighet. Den 15. februar 1964 døde han, på festen til den salige Henry Suso, en stor dominikansk mystiker.

Reginald Garrigou-Lagrange var på mange måter det ideelle dominikaner. Hele hans liv var sentrert rundt det å leve og preke Sannheten, og han nølte ikke med å si ifra hvis han så vranglære. En virkelig "Truth teller". Tross sine mange plikter som professor, oppga han aldri det mål å vokse i hellighet, og deltok fromt på alle tidebønner, rosenkransandaktene, og tilbragte lang tid i privat bønn. Som Maritain skrev ov den hellige prest:

"This great theologian, little versed in the things of the world, had an admirably candid heart, which God finally purified by a long and very painful physical trial, a cross of complete annihilation, which he had expected and had accepted in advance. I pray to him now with the saints in heaven."

Liturgi og sakralitet

2009-10-08T14:40:00.000-07:00

Under en av mine mange runder på blogosfæren kom jeg tilfeldigvis over denne videoen med utklipp av det gamle dominikanske ritus. Skjønnheten er slående. Videoen viser en Messe som oser av sakralitet og verdighet.

Det er på mange måter dette vi har "mistet" i den nye liturgi. Det Hellige og Sakrale er gjort mindre tydelig. Jeg minnes et sitat fra Pave Benedict(da som kardinal Ratzinger):

While there are many motives that might have led a great number of people to seek a refuge in the traditional liturgy, the chief one is that they find the dignity of the sacred preserved there....

I confine myself to coming straight to this conclusion: we ought to get back the dimension of the sacred in the liturgy. The liturgy is not a festivity; it is not a meeting for the purpose of having a good time. It is of no importance that the parish priest has cudgeled his brains to come up with suggestive ideas or imaginative novelties.

The liturgy is what makes the Thrice-holy God present amongst us; it is the burning bush; it is the alliance of God with man in Jesus Christ, who has died and risen again. The grandeur of the liturgy does not rest upon the fact that it offers an interesting entertainment, but in rendering tangible the totally Other, whom we are not capable of summoning. He comes because He wills. In other words, the essential in the liturgy is the mystery, which is realized in the common ritual of the Church; all the rest diminishes it. Men experiment with it in lively fashion, and find themselves deceived, when the mystery is transformed into distraction, when the chief actor in the liturgy is not the living God but the priest or the liturgical director.

Vel talt!

Kallet

2009-09-25T02:57:00.000-07:00

I år mottok 13 nye noviser prekerordenens drakt i den irske provins. Det er godt å se at det fortsatt finnes unge menn som er villige til å svare på kallet.

Er dette et tegn på en fornyelse i Dominikanerordenen? Jeg håper det. Verden trenger idag mer enn noen annen tid, mange hellige menn dedikert til å spre Troen.

Preambula Fidei

2009-09-19T05:24:00.000-07:00

I sitt innlegg "drosjetur med Gud" i bloggen katolsk i hodet, skriver forfatteren:

"Jeg kan ikke hjelpe for at jeg synes det er like meningsløst å argumentere for at Gud finnes, som det er å argumentere for det motsatte. Jeg tror ikke man overbeviser noen på den måten, hverken den ene eller den andre veien."

Selv om jeg på mange måter sympatiserer med forfatteren, det virker ofte trettende og poengløst å diskutere, "ingen blir jo overbevist" kan man lett bli fristet til å si. Dette er derimot en fristelse vi må tøyle.

Jeg er sterkt uenig i at det er poengløst å argumentere for Guds eksistens. Det blir som å hevde det er poengløst å argumentere for Kristendommens sannhet, for den Katolske Kirke eller mer abstrakt, at alle substanser har en form. Det slår fot under intellektuell søken, og i det lange løp Katolsk misjon og trosformidling.

Et eksempel på at det å argumentere for Gud faktisk nytter, er Anthony Flew, en av de mest respekterte ateistiske filosofen i det forrige århundre. Til alles store overraskelse endret han mening, etter en nøye gjennomlesning av Aristoteles, spesifikt Aristoteles gudsbevis. Det nytter.

For oss katolikker, er det viktig å stå fast på at troen vår har et fornuftig grunnlag. Det finnes faktisk deler av vår tro som kan bevises gjennom fornuften alene, her finner vi det St. Thomas kaller Preambula Fidei, det forut for troen. Guds eksistens, Hans allviten, allgodhet, vår frie vilje og lignende faller under det St. Thomas kaller preambula Fidei.

Vi katolikker har en kjempefordel, vi har St. Thomas, den angeliske doktor, en intellektuell kjempe, som bedre enn noen annen viste at tro og fornuft utfyller hverandre.

Ite ad Thomam. Gå til Thomas, han er eksempelet.

Introduksjon

2009-05-09T14:49:00.000-07:00

Etter mye tvil og omtanke, har jeg endelig bestemt meg for å tre inn i bloggens verden.
Ikke for å spre så mye nytt, men for å fortelle min histore, og dele veien min til å bli det mennesket vi alle er kalt til å være.

Bloggens navn, Herrens hund, kommer fra Den Hellige Dominikus sin tid. De første brødrene han sendte ut for å preke ble kalt dominikanere, som ofte ble misforstått med de latinske ordene Domini Cane, altså Herrens hunder. Jeg kan desverre på ingen måte påstå at jeg er dominikaner, jeg er bare en hund i Herrens vingård, som gjør mitt beste for å forstå, og leve min tro.

Bare så det er sagt med en gang, dette er en blog skrevet av en katolikk, og mine fremtidige innlegg vil være påvirket av dette.

Med dette overgir jeg denne bloggen til den Hellige Jomfru, som førte meg tilbake til Kristus.