Fastetid med St. Thomas

Trenger du noe å lese i fasten? Hvorfor ikke lese litt St. Thomas? Tørre og kjedelige teologiske utgreininger er ikke noe for deg? Nei, jeg klarer meg uten den ekstra mortifikasjon som det er å lese St. Thomas, sier du?

Vel, da kan jeg glede deg med det faktum at St. Thomas ikke bare er tørr analyse, han har faktisk (til sjokk for mange) også har en stor mengde åndelige tekster.

Faktisk har han skrevet en rekke korte meditasjoner for alle dagene i fastetiden. Du kan lese dem her. De er så korte at det ikke er noe problem å lese dem i tillegg til din andre fastelektyre.

Fordelen med å lese St. Thomas sine fastemeditasjoner er at du ikke bare leser St. Thomas, men du leser hele kirkehistorien med han. Konstant får vi referert til de store kirkefedre, læremestre, og helgener.

Som p. Garrigou-Lagrange skriver, "his (St. Thomas) guides throughout are the Fathers, greek and latin."

God lesning!

Det skal ikke mye til

Lei av tomme og uinspirerende altere? Har du fått nok av å se Messeofferet bli feiret på et trebord?

Så gjør noe med det da vel! På youtube kan vi se hvor mye vi kan få, ved bare noen små (men kreative) foretak.

Inspirert? Det er iallfall jeg!

Kristen kunst

Via the New liturgical movement, kan vi lese idag at Pave Benedict hadde et spesielt fokus på Kirkens kunst og arkitektur. Spennende lesning. Her er hans egen konklusjon:

My dear brothers and sisters,

I have been speaking in recent weeks about medieval theology, and would now like to turn my attention to how the Christian faith of the Middle Ages inspired some of the greatest works of art of all time: the cathedrals of Europe. Romanesque cathedrals are distinctive for their size and for introducing to churches beautiful sculpture, including the image of Christ as the Universal Judge and the Gate of Heaven. By entering through Him, as it were, the faithful enter a space and even a time different from everyday life, somewhere they can anticipate eternal life through their participation in the liturgy. Gradually, Gothic architecture replaced the Romanesque, adding height and luminosity to the previous style. The Gothic cathedral translates the aspirations of the soul into architectural lines, and is a synthesis between faith, art and beauty which still raises our hearts and minds to God today. When faith encounters art, in particular in the liturgy, a profound synthesis is created, making visible the Invisible, and the two great architectural styles of the Middle Ages demonstrate how beauty is a powerful means to draw us closer to the Mystery of God. May the Lord help us to rediscover that "way of beauty", surely one of the best ways to know and to love Almighty God.

Hør hør!

Albertus Magnus

Idag minner vi den Hellige Albert den store, en av Kirkens mest betydningsfulle kirkelærerne, og læremesteren til den Hellige Thomas Aquinas. St. Thomas står i stor gjeld til St. Albert, og mye av tankegodset til han, lå i spirer hos St. Albert.

I sin ungdom viste St. Apesilbert seg å ha en særdeles stor intellektuell gave, og han utmerket seg spesielt i Jus, medisin og naturvitenskap. Faktisk fortsatte St. Albert å ha en stor interesse i de eksperimentelle vitenskaper hele sitt liv, og ble i 1941 utnevnt som skytshelgen for naturvitenskapsmenn.

Det fortelles allikevel at de mer høytsvevende vitenskaper var en stor utfordring for St. Albert, og på katolsk.no kan vi lese at det sies at han vurderte å rømme. Jeg siterer:

Det fortelles i en legende fra denne tiden at Albert ikke hadde båret den hvite ordensdrakten lenge da det ble klart for ham at han ikke kunne komme opp mot sine blendende dyktige medstudenter. Alt konkret som han kunne ta fra hverandre og studere, kunne han forstå, men de abstrakte vitenskaper lå for høyt for ham.

Han bestemte seg for å rømme fra alt og planla en avreise i det stille. Han satte omhyggelig en stige inntil muren og ventet på en anledning. Da han knelte ned for et siste Ave Maria før han skulle klatre over muren, viste Jomfru Maria seg for ham. Hun irettesatte ham mildt for at han hadde glemt henne – hvorfor hadde han ikke husket å be henne om det han ønsket? Deretter ga hun ham den intellektuelle gaven han så sterkt ønsket, og deretter forsvant hun.

En veldig interessant og oppbyggelig historie (jeg liker lite konnotasjonene knyttet til legende, det gir inntrykket av at historien er lite troverdig. Jeg ser ingen grunn til å betvile denne historien og vil heller tro på litt for mye enn litt for lite på slike ting) som viser oss hvor tett de tidlige dominikanere knyttet deres virke med den Hellige Jomfru. Dominikanerordenen var, og er fortsatt, i sin natur Mariansk.

Det er innføringen av det aristoteliske tankesett i den kristne filosofi og teologi som har betydd mest for ettertiden. Ved St. Albert ble grunnlaget for Thomas' teologiske system lagt.

Det er spennende å se at Hellige Alberts førsteinntrykk av den St. Thomas var dårlig. Faktisk anså Albert Thomas som en ganske svak, og lite aktiv student. Hvor feil kan en ta! Men Albert innså fort hans elevs begavelse da St. Thomas, meget subtilt, rettet en av medelevene hans. Den Hellige Albert utbrøt da at "dere kalte han den umælende sicilianske oksen, jeg sier dere, hans rauting snart bli hørt over hele verden".

De to ble senere gode venner, og etter St. Thomas' død, var St. Albert hans store forsvarer, og reiste land og strand for å forsvare hans verker. Faktisk var hans siste store opptreden en forsvarstale for den Hellige Thomas. Albert, på den tiden 71 år, reiste til universitetet i Paris fra Köln, til fots!

Den Hellige Albert fikk fort tilnavnet "den store". Både for hans enorme intellektuelle begavelser, men også fordi han la grunnlaget for Kirkens største doktor. The Catholic encyclopedia avslutter sin artikkel om Albert den store med disse ord:

He trained and directed a pupil who gave the world a concise, clear, and perfect scientific exposition and defence of Christian Doctrine; under God, therefore, we owe to Albertus Magnus the "Summa Theologica" of St. Thomas

Økumenikkens død

I nettutgaven av vårt land idag kan vi lese at Kirkens nødhjelp delte ut kondomer i et stunt for å belyse hiv/aids-problematikken. I en vanhellig oppvisning kledde deltakerne seg ut som "et englekor i hvite kapper" og delte ut kondomer til folket, i et slag for å "bekjempe hiv/aids" epidemien. Atle Sommerfeldt, generalsekretær for Kirkens nødhjelp kommenterer at i "kristen tradisjon er engler budbærere om liv og fred, og i HIV/Aids-arbeidet er kondomer livsfremmende."

At en kirkelig organisasjon deler ut kondomer er skandaløst nok i seg selv, men når de gjør den frekkheten som å kle seg ut som engler, da har de virkelig krysset grensen.

Desverre skulle vi gjerne ha sagt at dette er noe som KN gjorde av egen galskap, men deres lære er i tråd med dnk, og støttes av flere av de "geistlige" i trossamfunnet. den nyvigslete dnk "biskop" i stavanger Erling Pettersen sa dette;

– Hvis dette vekker til ettertanke og innsats, så har KN oppnådd noe viktig. Skal vi få bekjempet epidemien, er bruk av kondomer en av flere viktige ting vi må jobbe med.

Dette viser bare hva jeg lenge har ment. Økumenikk med protestanter er blitt poengløst. Vår teologi og morallære er så langt ifra hverandre at det å jukse til en slags enhet med hverandre har blitt meningsløst, uærlig, og til skandale for de troende. Når den norske kirkes veldedige organisasjon gjør noe så skandaløst som å vise en slik vanhellighet ovenfor englene, kan vi ikke som gode katolikker overse det og fortsette med økumenisk "business as usual". Økumenikk skal gi oss autentisk enhet, ikke feel good "Im ok, youre ok" steming, som er det eneste økumenikk med dnk har gitt oss.

Det finnes faktisk noen grupper der vi kan drive ekte økumenikk og få til virkelig enhet (som tradisjonelle anglikanere og ortodokse), så la oss fokusere på disse, istedet for å lure oss selv til å tro at vi kan forenes med protestantene. For å parafrasere Pave Pius X, protestanter og modernister har vi ikke tid til.

Tonsuren

Av de mange "små" tradisjonene som har forsvunnet de siste hundre årene, er tonsuren kanskje en av de flotteste. Et svært tydelig tegn på en persons konsekrasjon, og verdighet.

Tonsurens opphav er ikke helt sikker, men vi vet at det var vanlig allerede på 600-tallet, og det sies at tradisjonen stammer fra apostlenes tid (les Paulus hodebarbering i apg)

I den vestlige tradisjon var den vanligste formen den romerske tonsur, eller som den også blir kalt, den monastiske krone. Denne tonsuren etterlot en ring med hår rundt hodet i form av en krone (se bilde til venstre). Ringen er her et symbol for den prestlige verdighet (hvis du var ordinert) og for ens konsekrasjon til Gud ved å oppgi forgjengelige. Den Angeliske doktor forklarer:

It is becoming for those who apply themselves to the Divine ministry to be shaven or tonsured in the form of a crown by reason of the shape. Because a crown is the sign of royalty; and of perfection, since it is circular; and those who are appointed to theDivine service acquire a royal dignity and ought to be perfect in virtue. It is also becoming to them as it involves the hair being taken both from the higher part of the head by shaving, lest their mind be hindered by temporal occupations from contemplating Divine things, and from the lower part by clipping, lest their senses be entangled in temporal things.

Legbrødre skulle også bli gitt tonsuren fordi de også ga opp verden. "In like manner lay brothers have their hair cut because they renounce temporalities". Slik jeg har forstått, så fikk lekbrødrene fikk derimot en litt annerledes tonsur.

Idag er det får ordener og prestebrorskap som opprettholder tonsuren, men det er fortsatt noen. Jeg tror FSSP gir sine seminarister tonsur (men med en pinglete en spør du meg, biskopen klipper bare et par hårtuster i form av et kors), og man finner også noen benidiktinerkloster som tonsurerer sine brødre.

Så, dere ordinerte og religiøse brødre, kjenn deres verdighet. Bli tonsurert!

Den uplettede unnfangelse og Thomismen

Det er sjeldent at den thomistiske tradisjon får mulighet til å innrømme feil, men når det kommer til den uplettede unnfangelse så er nok det en av de få anledningene.

Sikkert og visst var kanskje dette et av de mest tydelige skillene mellom den Thomistiske skolen hos dominikanerne og den fransiskanske skolen (selv om det var langt flere, mer grunnleggende forskjeller), og det var flere offentlige, mildt sagt opphetede diskusjoner om emnet.

Thomistene støttet seg til Thomas Aquinas, som de mente ikke støttet den uplettede unnfangelse. Grunnen til Thomas' tvil, ifølge thomistene, lå i at hvis Maria var unntatt arvesynden, så ville Hun ikke trenge Kristi forløsning. På St. Thomas sin tid, fantes det bevegelser som mente akkurat dette. Dette var (selvfølgelig) uholdbart, og St. Thomas konkluderte imot det i hans Summa. Ut ifra dette fortsatte Thomistene å argumentere imot den uplettede unnfangelse. (Om Thomas definitivt benektet den uplettede unnfangelse er usikkert, og heftig debattert i senere thomistiske kretser. I mine øyne så tror jeg han var usikker. Les mer i denne artikkelen)

Svaret på denne bekymringen fra thomistenes hold ble svart av fransiskanerbroderen (den salige) Johannes Duns Scotus.
P. Garrigou-Lagrange OP er så ærlig at han i sin bok "Mother of the Saviour" skriver at det er Scotus'"glory to have shown the supreme becomingness of this privilege in answer to the difficulties wich st. Thomas and many other theologians put forward." Lagrange fortsetter: "Duns Scotus answers this objection (som nevnt over) by refering to the idea of a redemption wich is preservative, not liberative "..." It is becoming that a perfect redeemer should make use of a sovereign mode of redemption, at least in regard to the person of His Mother who was to be associated more closely with Him than anyone else in the work of Salvation. But the Sovereign mode of redemption is not that which liberates from sin already contracted, but that wich preserves from all stain. Hence it was most becoming that the perfect Redeemer should, by His merits, preserve His Mother from original sin and all actual sin."

Den salige Johannes Duns Scotus ble fort kjent som den Uplettede Unnfangelses store forkjemper. Hans argumenter for læren var (sammen hans filosofi) var så subtile at han i ettertiden ble kjent som "doctor subtilis" av hans tilhengere (som lekthomist har jeg store reservasjoner ovenfor mye av Scotus' filosofiske prosjekt).

Det fortelles at på vei bort til en disputas ved universitetet i Paris, stoppet Duns Scotus opp ved en Mariastatue, og utbrøt til den, "tillat meg å lovprise deg, Hellige Jomfru! Gi meg styrke mot dine fiender!" Da våknet statuen til live og nikket smilende til broderen. En tegn på hjelp fra oven. Han gikk da oppmuntret videre til dusputasen, og det sies at han alene overbeviste hele det franske professoratet om Lærens sannhet.

Heldigvis er thomister mer interessert i sannhet, enn hvem som ytret den at Garrigou-Lagrange kan hevde at vi faktisk burde "consider it a point of honour to admit that their adversary was right in this matter."

Idag minner er minnedagen til forkjemperen for den uplettede unnfangelse, den salige Johannes Duns scotus.